Fra oppstart til Kinly: Nå takker gründer Atle Aurdal av

Noen karrierer måles i titler. Atles måles i trivsel, frihet og tilhørighet – og det er nettopp det som har gitt ham nesten 30 år med ekte arbeidsglede.

Siden 1998 har han vært med på å bygge det som i dag er Kinly, uten å jage neste steg oppover. I stedet har han tatt et bevisst valg: å bli der han trives best. For Atle Aurdal handler det ikke om å klatre, men om frihet i arbeidshverdagen, gode kollegaer og det å kunne gå på jobb og faktisk ha det kjekt.

Fra oppveksten på Randaberg til livet i Kvernevik, der han bor med kona han har vært sammen med siden 1988, barn og barnebarn, går det en tydelig rød tråd: lojalitet og sterke relasjoner. Kanskje er det nettopp derfor lidenskapen hans utenfor jobb også gir så mening. Veteranbilene han skrur på, med den samme omsorgen og stoltheten, gjenspeiler hvem han er. Bilder av dem har han alltid med seg i lommeboken – små påminnelser om det som betyr mest: friheten til å dyrke det som gir ekte glede.

Starten på Kinly

Det som i dag er Kinly, en global bedrift med rundt 1600 ansatte, startet som Infoteknikk i 1998, med kontorer hjemme ved kjøkkenbenken hos Jostein Måsvær Vatne. Selskapet ble etablert av Geir Samsonsen, Jostein og Atle, før de etter hvert fikk lokaler på Forus.

– Målet var enkelt: Vi skulle ha en kjekk jobb, tjene gode penger og bli kvitt gjelda, forteller Atle.

Ambisjonen var tydelig, og innsatsen deretter. Med lange dager og fullt fokus jobbet de seg systematisk mot målet. Etter åtte år med dedikert arbeid lyktes de.
– Vi solgte deler av Infoteknikk til Progressus, et private equity-fond.

Samtidig som veien videre skulle stakes ut, valgte både Atle og Jostein å trekke seg noe tilbake. Atle reduserte til 80 prosent stilling for å få mer tid hjemme. Sønnen drev med motocross, og det ble en viktig del av hverdagen.

– Vi har bare så og så mange timer i døgnet. Vi må velge hvordan vi vil bruke dem. For meg var det viktig å være til stede med familien.

Onsdager ble tilbrakt i verkstedet med å fikse sykkelen, torsdager på banen for å se sønnen bruke den.

Vekst, nye navn og nye roller

Infoteknikk vokste raskt gjennom oppkjøp og etablering i nye markeder, blant annet i Sverige. Det var en periode preget av prøving og feiling. Etter hvert ble det også klart at navnet måtte endres.

– Infoteknikk fungerte ikke internasjonalt, så vi måtte tenke nytt. Det ble Viju – “Vi and You”. Et reklamebyrå kom opp med det, sier han og smiler, litt usikker på om han helt kjøpte visjonen den gangen.

Det han derimot er sikker på, er hva som gjorde starten så spesiell:

– I begynnelsen fikk jeg være med på alt. Jeg tegnet, monterte og programmerte. Vi gjorde virkelig alt selv. Etter hvert som selskapet vokste, fikk de inn flere spesialister.
– Jeg kunne litt av alt, men var ikke best i noe. Da trengte vi folk som var skikkelig gode.

Atle gikk over i serviceavdelingen, hvor han også var med på å bygge opp kompetanse og lære opp nye ansatte. Det var også her han ble kjent med Tom Martin, dagens COO.

– Jeg var med og ansatte Tom. Han har gjort utrolig mye riktig. Det er morsomt å tenke på at vi den gangen styrte serviceavtaler med papir og whiteboard.

Et marked i endring

Rundt 2008–2009 begynte markedet for videokonferanse for alvor å vokse. Bedrifter så potensialet i å redusere reiseaktiviteten, og store aktører som Statoil bidro til å drive utviklingen fremover.

– Jeg lagde en pilot og en mal som gjorde at Statoil så verdien av å satse.

Derfra gikk det fort. Standardiserte møterom – «C2» – ble rullet ut i stort omfang.

– Før solgte vi kanskje én mikrofon her og en forsterker der. Plutselig kom det trailere med utstyr. Da skjønte vi at dette var stort.

«Atle-metoden» er å gjøre det ordentlig

Målet var aldri bare å bygge et selskap. Det handlet også om personlig frihet.

– Vi bestemte oss tidlig for å stå på skikkelig, slik at vi kunne bli gjeldfrie. Jeg var gjeldfri da jeg var 40.

I 2015 valgte Atle å forlate selskapet for å prøve seg på pensjonistlivet. Planen var å bygge hus, men det tok ikke lang tid før han ble savnet tilbake.

En dag i garasjen, sammen med kollega Karl Morten Grønlie Olsen, kom spørsmålet: Ville han bli med igjen?

– Jeg sa ja, men på egne premisser. Jeg ville starte arbeidsdagen klokken 9 og dra hjem klokken 3.

Resultatet ble en stilling på 73 prosent, sier de og ler.
– «Vi tar det vi får,» sier Karl Morten med et smil. – Når han forsvinner, så forsvinner en bauta. Neste gang vi står i en utfordring, kommer vi til å tenke: «Hva ville Atle gjort her?», legger han til.

En ny arbeidshverdag

Arbeidshverdagen har endret seg drastisk over årene. Teknologien er mer kompleks, og oppgavene har flyttet seg.

– Før handlet det mer om montering og programmering. Nå er det mer IT og systemer, forteller Atle.

Likevel har nysgjerrigheten og drivkraften vært den samme:

– Jeg har alltid vært opptatt av å forstå hvorfor ting feiler, ikke bare fikse det. Det er litt som en skattejakt. Men én ting er uendret, nemlig menneskene og kollegaene som har gjort målet om å ha det kjekt på jobb til en realitet.

– Det er folkene her som har gjort at jeg har blitt i så mange år.

Veien videre

For noen ville en slik reise naturlig ført til lederroller og toppstillinger. For Atle var ikke det aktuelt. Når han snakker om fremtiden, er det med samme ro og tydelighet, han vil ha fri nå, og han vet at det vil bli bra.

Som 59-åring går han nå inn i en ny fase, med god tid til det han virkelig brenner for. I lommeboken ligger de trygt bevart som en påminnelse, men i garasjen venter det fem veteranbiler. De ble kjøpt for nesten 20 år siden, og nå skal de få den oppmerksomheten de fortjener. For Atle er det er terapi å holde på med bil.

Hvis han skal gi ett råd videre til de yngre, er det enkelt, men og kanskje litt overraskende i en digital hverdag:

– Verden er analog. Øyne og ører er analoge. Alt bunner i det. Forstå grunnprinsippene først, så kan du tenke digitalt etterpå.

Et råd vi alle kan ta med oss videre, er inspirasjonen fra Atles prioriteringer:

– Tid må du ta vare på. Penger kan du alltid tjene mer av, men tid får du aldri tilbake.

Selv om han nå takker for seg, er ikke døren helt lukket. Hvis han savner oss, har han lovet å stikke innom for en kopp kaffe.

Takk for alt du har gjort for Kinly, Atle – og for alle du har banet vei for, delt raust av kunnskapen din og vært med på å forme.